 |
| Midnattsol over Senja-Ill.foto |
9.
NAVN
Jeg
tegner deg.
Du
er et gyllent navn.
Og
vi er kronen på ditt verk,
Et
bilde av ditt eget.
Det
løfte som du gav,
At
vi er dine barn, står fast.
Av
visdom blir vi født på ny
I
ordet som renser oss
Fra
slagg og støv,
Til
borger av ditt rike.
I
NATT
I
natt kan regnet komme.
Alle
dråper i mitt fat
Skal
bli til liv.
I
natt kan alle skygger komme
Og
feste seg i blått.
Jeg
maler nattens blomster
Og
øver meg i ordet
Som
åpner dører, vekker døde opp.
Jeg
ser en engel.
La
meg male huset ditt
Med
lys fra himmelen i natt,
Mens
du går her forbi.
Det
er en drøm.
Det
tærer meg å drømme slik:
Min
fattigdom er livet i et nøtteskall
Når
aldri navnet ditt blir nevnt.
Jeg
er en synder i ditt hus.
En
fugl som flyr
Når
natten kommer inn.
10.
MALE
Jeg
maler det jeg ser.
Selv
blinde ser – når de maler
Landskapet
ditt.
De
legger penselen i munnen
Og
maler det ufattelige lyset
Som
skinner dag og natt
Og
farger landskapet.
Jeg
maler verden som brenner,
Og
en støvsky fra Island
Over
havet, helt til Det fjerne Østen.
Så
ufattelig det høres,
Men
en dag skjer det noe nytt.
En
engel maler navnet på veggen,
Og
du kan fly.
HJEM
Jeg
er hjemløs,
Jeg
er en liten fyrstikk, en gnist
I
nattens mørke landskap.
Bare
du kan lyse opp universet.
Jeg
er hjemløs under stjernene
Og
tegner en gud som ser.
Jeg
kaller på min Gud
Fra
morgen til kveld,
Og
ser lyset stige og falle
Som
en båt i bølgehavet.
Time
for time ligger jeg våken
Og
tenker på engler
Og
navnet.
Jeg
ser et usynlig ansikt
Når
morgenluften strømmer inn
Døren
som åpner og lukker.
Jeg
ser himmelen over Gandsfjorden
I
et maleri av Håland,
Og
sovner med en deilig smak.
11.
HER
ER JEG
Her
er jeg med to øyner, to ører
Og
to hender.
Jeg
snur meg rundt som en sol,
Og
ser det frodige landskapet
Som
roper fra jorden.
Hør
på den evige
Som
kaller de undertrykte
Fra
verdens fire hjørner.
Se
lyset taler i mørket
Og
gir fred.
Her
er jeg, som et øye i ditt øye,
Som
en munn i din munn.
Jeg
åpner porten til Edens hage,
Som
er i full blomst.
GARTNER
Jeg
forstår deg
Som
må bruke kniven.
Gartneren
tar bort det som er vissent
Og
beskjærer treet.
Alt
som ikke bærer god frukt
Blir
kastet på ilden.
Gartneren
ser
Bedre
enn vi mennesker.
Alt
som bærer god frukt, gjødsler han,
Så
treet kan vokse
Og
avlingen kan bli enda større.
Jeg
ser for meg et bilde av gartneren
Som
går i hagen.
Jeg
ser for meg hele jorden,
Hvor
menneskene er trær
Og
gartneren er Gud.
La
det være slik. Jeg skapte,
Sier
den allmektige.
Jeg
vet hva som tjener til evig liv.
Visdom
fører til kjærlighet.
Sannheten
lyser i ordet
Og
de hellige,
Som
den usynlige som ser alt.
12.
JEG
SER
Jeg
ser deg i et lys
Over
Gandsfjorden, over Prekestolen.
Jeg
ser ditt ansikt i blått,
Som
en engel.
Du
er som en gatelykt i en fattig by.
Du
lyser så leppene våkner,
Og
himmelens fugler synger
Med
sine faste instrument
Så
lenge lyset varer.
Jeg
ser dine brune øyner
Og
er lykkelig.
INN
Jeg
går inn i meg selv,
Kler
på meg ull for natten
Med
stjerner og måne.
Jeg
løfter blikket og stirrer på Gud
Gjennom
en kløft i himmelen.
Jeg
maler lyset.
Og
skyene er en maske av folk
Som
driver hit og dit.
Vinden
haler og drar så støvet fyker.
Jeg
er en rest av folket,
Og
er i ferd med å miste ansikt.
Jeg
har sett den usynlige.
Jeg
har gått inn gjennom porten
Til
det aller helligste.
Jeg
går inn til meg selv
Og
maler natten
Med
drømmer og redde tanker.
Jeg
maler skriften på veggen,
Og
slukker lyset. Jeg vil ha fred.
13.
SPOR
Det
er spor etter meg
Rundt
omkring i landskapet.
Jeg
har lagt en skisse til en film,
Og
et kart til Noas ark.
Jeg
tegner verden, og det ufattelige lyset.
Hvert
ord setter spor i hjerte og sinn.
Jeg
er våken i natten
Og
skriver brev til de kongelige.
Så
lenge vi lever har vi en fot på veien.
Vi
går mot verdens ende.
Vi
er pilegrimer som haster mot målet.
Jeg
tar penselen og maler signatur.
BYEN
Byen
lever i overmot og nederlag.
Det
lukter sild og olje.
Drømmere
med forspilte liv
Beveger
seg med døde øyner.
Tankene
kryper gatelang.
Jeg
lærte på skolen og i livet.
Og
språket ble enklere med tiden.
Jeg
lærte trafikken,
Og
de vanskelige ordene ble kjære.
Byen
omfavnet meg til slutt.
14.
DEN
LAMME
Han
drog seg gjennom gatene
Og
ble jagd av politiet.
Han
ble spottet på,
Men
hjalp der han kunne –
Og
startet en møbelfabrikk.
Han
fikk folk i arbeid,
Og
gav trengende mat og klær.
Han
reiste til Stavanger
Med
hest og kjerre,
Og
uteliggere og fattige
Fikk
jobb på dagen,
Og
husrom i overmål.
Den
lamme startet bibliotek,
Og
bygde Ebeneser.
Kunnskap
og åndelig føde
Gikk
hånd i hånd.
Fabrikken
var base for møbelindustri
Og
bønner til Gud.
Ordet
skulle sette sitt preg
På
folk og land.
Og
alle bekymringer skulle bort
Som
dogg for solen.
I
dag lyser skiltet ”Åse Dreieri”
Og
himmelen velsigner Per Krobar
Gjennom
alle tider.
DE
GAMLE
De
gamle damene leker
Med
å flette blomster.
De
leker med ord
Og
smiler til hverandre
Med
lukkede øyner.
Et
sekund er de borte,
Så
lener de seg bakover i stolen
Og
slumrer litt.
De
er hjelpeløse i livet,
Og
får det de trenger.
De
gamle mennene sitter
På
hver sin stol
Og
filosoferer på tiden som går,
Og
ser ut av vinduet,
Etter
stjerner i snøen.
 |
| Ill.foto |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar