DRÅPER I NATTEN – Poesi 11/14 - Del2 *Sigve Lauvaas

Skyer i natten-Ill.

4.

LILJE

Du er en lilje.

Gi meg en dråpe vann

Så jeg kan lyse som månen.

Gi meg det hellige brødet

Så jeg kan synge til din harpe.

Du er rik på nåde, mirakelkvinne.

Du er en lilje i min hage.

SØNDAG

Klokkenes språk taler.

Lukten av middag i landsbyen

Forteller om velmakt.

Besøker du meg en dag

Skal jeg vise deg fyrtårnet

Og kapellet med alle gravene.

Søndag gir fred i landskapet.

Alle husene sover.

Piletrærne blomstrer. Hunden sløver.

Det lukter fra sigøynerkvartalet.

Alle vismenn er i skjul.

Tempelet lyser i verden.

Fremtiden du gav står på spill.

Hvem kan jeg stole på -

Når alle portene er lukket

Og natten siger inn gjennom veggene

Med luktens fire språk?

FJELL

Mitt ynglingsfjell

Er et fjell med måneregn,

Og kirsebærtre langs fjellsidene.

Og himmelen er blå,

Og horisonten er som krystall.

Jeg sitter ved brønnen og venter

At noen skal hente vann.

En kvinne med blomsterkjole

Kommer ved midnattstid,

Når alle sover.

Og hun skuler sitt ansikt,

Som for en blendende sol.

Og jeg får se henne.

Et under fra Gud,

Og jeg er en olding

Som trenger å hvile ut

Etter et langt liv på fjellet

Mellom de syv hav.

5.

DRÅPER

Er jeg en dråpe i natten

Når dagen kommer

Og sjøen legger seg?

Er jeg igjen i det mørke havet

Når solen titter frem

Og drømmeskyer seiler

På blå himmel?

Er jeg en dråpe i horisonten

Når menneskene våkner

Og ser fjellet i brann?

Er jeg den ene som skal innta byen

Med basuner og spill

Når kongen kommer,

Og bruden venter i slottet?

FLYKT

Hvorfor er jeg en flyktning?

Jeg kunne dra hundre mil,

Og likevel bare være en hårsbredd

Fra evigheten.

Herre, jeg er ung,

Og kan ikke flykte fra livet.

Lippene roper etter en venn.

Jeg leter på veien etter navnet

Som aldri fordømmer

Den som kommer tilbake.

Jeg har levd på utsiden av samfunnet,

Og er ensom og nedbrutt.

Mitt skip er en celle på livsens hav,

I natt og tåke.

Men livet kan forvandles

Til en lanterne som lyser i natten,

Og forteller om underet.

Jeg har sett Gud

I en blomsterhage.

Et nærvær av ordet følger meg

Som mitt eget barn, og sier:

Du er min evige skatt.

6.

FOR GAMMEL

Jeg er for gammel

Til å bli hørt.

Men regnet hører jeg.

Mine øyne flyter på havet,

Og bølgene fører meg i land

Som rekved i månelys.

Og jeg blir synlig.

Takk, jeg flyter på vannet

Som en lilje.

Håret flyter, og jeg kan ro

Til Afrika, til Amerika,

Følge Golfstrømmen

Og være fri.

Jeg er for gammel til å tale

Om kjærlighet.

Jeg syns ikke lenger,

Og ber den ene gjøre meg vakker,

Så jeg kan gå ut blant folk.

Føttene vegrer seg.

Koppen skjelver som ospelauv

Under regntunge skyer.

GI MEG

Gi meg en dag.

Jeg har kastet bort livet,

Men skramler videre

Med kortstokk og bøsse.

Gi meg et glass vann,

Og litt brød,

Så jeg kan se horisonten.

Fremtiden ligger i tiden

Som en spire, et frø.

La meg smake din kjærlighet.

Gi meg en levende tro,

Så jeg kan se stjernene

Og kjenne din finger.

7.

TID

Tiden brenner ned.

Snart er rommet et røykfylt offer.

Ekko fra fjellet høres

Som fra en kongssal.

Dette rommet, som er mitt,

Finnes snart ikke mer.

Alt er bare en lyd i taket

Som daler til jorden.

Her vokser palmer og kaktus,

Og kroppen er såret av nattens regn.

Tiden stormer i verden

Og løfter sjelen or graven.

Synlig er alt det skapte,

Som ikke synker i jorden.

Synlig er Adam og Eva -

Som kom frem fra mørkets dyp.

BAK STENGTE DØRER

Alt jeg ser

Er en flik av himmelen.

Om taket blir løftet bort,

Ser jeg alt.

Alt jeg ser i natten

Roper til lyset som skinner:

Ta ikke himmelens stjerner ifra meg.

Bli hos oss i vår ytterste nød.

Du hellige skaper: Jeg er din.

Himmelen gløder i mørket.

Jeg bøyer mine knær.

Jeg skal skrifte for alt jeg gjorde,

Og fylle mitt liv med ditt ord.

Jeg vil male ditt usynlige ansikt

Og gi meg tilbake.

Alt skal du få.

Jeg er rik nok i ditt navn.

8.

DEN USYNLIGE

Du usynlige

Som bor i nattens mørke

Og i dagens lys.

Du som maler jorden

Med din pensel,

Og gir liv til alle i ditt hus.

Kom til oss nå med gylne farger

Og se oss, du,

Som fester lauv på trær.

Uten den usynlige

Har vi ingenting igjen.

Ditt blikk løfter solen frem

Og favner oss i mørket.

Under Herrens himmel kan vi gå

Med prestedrakt.

Vi er en jordisk rest,

En flis av hele jordens millioner.

Vi bøyer kne og taler ut om alt.

Vi er så små som korn og salt,

Men elsker livet du oss gav.

Du lyser over jorden

Og skaper lys av kjærlighet.

Du gir oss visdom på vår ferd

Så vi kan vandre rolig

Mot himmelmålet.

Ill.foto